Det begynte med en beige Kenwood Chef og Gyldendahls store kokebok med kontaktpapir utenpå. Den førstnevnte ble ved hjelp av den sistnevnte flittig brukt til digre brøddeiger, tropisk aroma og hundrevis av frikadeller. Den flyttet rundt med Min Elskede og meg til diverse destinasjoner. Så røk giret, akkurat som på den eplegrønne Golfen med sjokoladebrune seter – lydbildet var  forøvrig omtrent det samme ved begges død.

Dvs Golfen ble sendt til destruksjon, men kjøkkenmaskinen ble sendt på service. Det gjorde vi aldri igjen. Det kostet som en halv ny maskin, foregikk borte i Gamlebyen hvilket resulterte i parkeringsbot og hjalp ikke  i det hele tatt.

Bilen kan man være foruten, dog ikke kjøkkenmaskinen og slik kom Kenwood Major i hus.  Min Elskede kjøpte t.o.m innredning til kjøkkenskapet slik at den skulle ha sin egen hybel. Problemet var bare at det ikke gikk an å bruke maskinen mens den stod i underskapet og da var liksom litt av poenget borte.

Skinnende hvit var den og med diverse ekstrautstyr som kjøttkvern, potetskreller og  kraftig blender. Det ble noen knakende gode margaritas i den blenderen, litt sterke kanskje, men ingen kjedet seg i selskapet etterpå.

Duften av gjærdeig til heving og følelsen av mestring som bare en florlett Pavlova med perfekt marengsbunn kan gi – det var maskinen sin det. Femten gode  år fikk vi sammen. Gummiknottene forsvant en etter en og giret knirket høylydt, maskinen hoppet stødig fremover på benken og ble iblant reddet av et byks som hadde gjort Pøbelen stolt. Dagene var talte, selv om ekstrautstyret nå opptok en hel kjøkkenskuff.

Det var som å stede en god venn til hvile. Slike erstatter man ikke enkelt. Begravelsen var enkel, en bodplass med fullt tilbehør. Salmene stod vi over, men en hyllest over et glass rødvin var på sin plass.

Sørgetiden er nå offisiellt over og herved presenteres min nye sorte racerbil.
Betyr dette at jeg må begynne å bake igjen montro ?

kitchenaid

Tips oss hvis dette innlegget er upassende