Det  knirket under treskia og kysseaugusten lyste opp det hvite landskapet, strødde et knippe diamanter over skarelaget og den storslåtte utsikten mot fjorden langt der nede.
Et lite dryss nysnø dekket skaren, skjulte gamle skispor og det holdt godt driv i unguttens stavtak opp brattbakken.
Tungt, men godt.
adventtopp

Denne turen hadde han gått mange ganger før, sommer som vinter og selv om det vanligvis var dagslys når de dro på tur, bidro måneskinnet til å gjøre denne turen  til en annerledes opplevelse denne natten.

Det var vinteren 1944, målet for nattens skitur var sommersfjøset oppe ved setra. Det var to dager igjen til julaften og bitende kaldt hadde det vært i flere dager.

I sommersfjøset lå Far,  med vond fot og dobbeltsidig lungebetennelse, selskapet var elghunden Vera,  dårlig på for og egentlig best egnet som varmeteppe. Ikke det beste sykeleiet, men naboen var nå engang  av det  “prateglade”  slaget og i tillegg gift med dattera til Lensmannen.
Slik var det nå engang.

Siden Far i tillegg hadde bidratt med litt fyrverkeri og dermed gjort sitt til at tyskerene  dundret på dørene i bygda var det ikke store valget.
Det var ingen nåde for folk som han.
advent 3

Mor hadde gløttet engstelig på gradestokken, funnet frem noen gode ullpledd, lagt til et par reveskinn som egentlig skulle byttes i stoff til Veslejentas konfirmasjonsklær til våren og ellers bare sett bekymret ut mens den lette sekken ble pakket.

Det var med litt kaffe hun hadde byttet til seg mot et spann råmelk, en bit kandissukker, halvparten av et nystekt brød og et ekstra  godt stykke salt kjøtt. Til og med en liten boks tobakk hadde en ukjent hadde satt igjen ved døra sist lørdag.
Alt omsorgsfullt og kjærlig lagt ned i sekken.
Nesten hele bygda visste jo hvordan det var fatt.
advent 4

Bror tok en sving opp rundt bekkeutløpet, der hadde han  litt ekstra god utsikt  mot bygda og jordene nedenfor, gardinene gardimellom var dratt for, fjøslyktene slukket og det var akkurat så stille som det skulle være.

Noen minutter senere stod han i døra til fjøset. Far var dårlig. Feberen hadde økt siden i går natt og klea hadde han kastet av seg. Maten fra i går var urørt og redd ble han unggutten. La seg inntil Fars  kropp og  prøvde å dele den lille kroppsvarmen og puste med det han kunne. Fra brystet lød en eneste raspende tung piping.
Han hadde aldri vært så redd før i hele sitt liv.
Men det var ingen vei utenom.
Far måtte ned.

Bror spente på seg skia og veien gikk heldigvis hurtigere ned enn opp. Nede på gården satt Mor, Veslejenta og Pjokken med den dårlige ryggen og ventet på nytt.

Du får spenne for Bruna og så får vi hjelpes om å få spent for  flatsleden.

Det var tungt og tiden var knapp. Ikke bare for Far, men også for skaren som skulle kunne holde  Bruna som ikke helt var ung lenger,  og ikke minst holde dagslyset  noen timer unna.

Da de kom opp til sommersfjøset var Far våken – tok Mor i hånda og ristet bare tungt på hodet. Døset av og de fikk  tilsuttdratt han over på teppet og ut, lagt ham til på et slags leie av  høy, kvist og  gamle skinn.
Bakerst på sleden satt Veslejenta med et fange bjerkeris og visket ut sporene så godt hun kunne.
Bruna visste veien hjem og selv om det var bratt ned, gikk turen lett.
To tydelige spor  viste  dog ruta nedover den snødekte åsen.

Lille Julaftens morgen kom Far hjem for første gang på måneder. Det ble fyrt opp i etasjeovnen på kammerset, varm kjøttsuppe og brødblingser med julesmøret og tyttebærsyltetøy på ble satt frem.  Vera var på sin plass foran ovnen og det luktet jul,  de kjente på varme og det  ga ro til sjela i desembernatten.

Juletreet stod klart i svalgangen – og på Mors beskjed ble treet båret inn og stjerna satt på. Slik feiret de jul, lillejulaften i 1944, komme det som komme ville.

adventsgran

Bruna skulle jo også ha litt ekstra etter den strabasiøse natten og da Bror gikk ut for å se til dyra for kvelden, kom han løpende inn igjen.

Mor, mor-  se det snør, det laver ned der ute….

Det snør….

God jul alle sammen…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende