av
phenixmum in mandag, februar 15th 2010 Lagret under:
1 Stikkord:
chartertur,
operaen,
phenixmum
Med fare for å gjenta meg selv – det er et eller annet med denne Operaen fortsatt.
Denne Fruen er som kjent glad i musikk, ikke minst opera og gleden var derfor stor da nissen i år bragte med seg operabilletter. Akkurat slike gaver er perfekte her i huset, ikke for mye julepapir som skal resirkuleres og i tillegg kan den deles med Min Elskede. Julegaven inneholdt da også gjensyn med en av mine store norske operafavoritter, nemlig Knut Skram som Musikklæreren .
Ariadne af Naxos fikk strålende kritikker sist den ble satt opp, men i ny drakt kan jeg vanskelig gi den mer enn en ustø ståkarakter. Det hele blir litt for usikkert i gjennomføringen og i tillegg benytter de seg av noe alldeles heslige antikke rekvisitter med pappskyer og alt. Kort gjengitt er det en greve i Wien som bestiller en klassisk gresk tragisk opera for oppsetning i et selskap og underveis finner han ut at dette kan bli i dystreste laget og hyrer inn en tropp med gjøglere som skal “sprite” opp stemningen. Ideen er at begges oppsetninger skal fremføres samtidig før festen kuliminerer i et storslagent fyrverkeri. Ideen er sikkert god – men det blir bare noe møl ut av hele greia denne gangen.
Orkesteret spiller fabelaktig, Skram er verdt billetten alene og jeg er i bunn og grunn meget begeistret for den karismatiske dirigenten John Helmer Fiore som jeg har fått oppleve ved andre store operascener ute i verden før. I tillegg gledet jeg meg stort til for første gang å skulle få oppleve den finske mezzosopranenTuija Knihtilæ . Det begynte ikke så verst med den nydelige mezzosopranen og Knut Skram da , før det ble mye russiskgresk tragedie på tysk. Mye i mine hulers lyst og veldig mye primadonna og ikke så mye gjøglere.
Et eneste langt gjesp, langt ut i 1 akt ( forøvrig den eneste) er det bare en grunn til at jeg ikke sovner midt mellom den dramatiske Ariadne og en ganske lubben Bacchus ikledd et sølvkostyme som ser ut til å komme fra en polsk postordrekatalog – det er den forbaskede charterkvaliteten på benplass i dette forgjettede riksplasset vårt.
Selve Operan synes jeg allerede bærer preg av sin populæritet. Det hvite er ikke like hvitt, det blanke er faktisk ganske så matt, de hvite møblene i foajeen ser ut som plasthavemøbler i april ( forutsatt at jeg ikke tar de inn da) og jeg håper inderlig de ikke har gitt restauratøren livstidskontrakt.
Når du i tillegg snubler over brukte mopper og vannbøtter på vei inn og det oppe på tredje balkong er tydelig at noen vasker gulvet over hodet på oss midt i forestillingen – da er det kanskje på tide å gjøre opp status.
Før eller senere vil busspensjonistene og slike som oss ta slutt og da er det bare en ting igjen som vil skille den norske opera fra alle de andre praktbyggene rundt omkring i verden – den kvalitet de leverer på scenen.
Her klappet publikum høflig, men uten begeistring og tror nok ikke vi var de eneste som gikk skuffet hjem. De klokeste gikk allerede etter prologen forøvrig. Neste gang blir det ikke Bjørvika som får gleden av vårt nærvær. Da tar jeg heller den dårlige benplassen på flyet, da har man ihvertfall operaopplevelsen å se frem til.
Tips oss hvis dette innlegget er upassende
