oransje roser

Det er skremmende.
Jeg er alene. Ingen igjen som husker det jeg tror jeg husker fra barndommen. De er borte alle sammen. Slik er det å være enebarn og foreldreløs.

Skal jeg nå ¨forvalte” alt jeg tror jeg husker til neste generasjon. Er neste generasjon motivert for å høre på alt dette om alle disse menneskene han knapt eller aldri har møtt…

Kjøkkenbordet flyter av bilder, lim, tusjpenner og gule lapper. Navn og forklaringer, sammenhenger som ikke gir mening. Ikke for meg.
Og der man tror man husker, hadde det kanskje vært best om man ikke husket. Siden man ikke er helt sikker mener jeg.

Jeg, med min over gjennomsnittet hukommelse, står nå fast. Igjen og igjen. Hvem er disse på familiebildene og var det min fars femtiårsdag eller mine besteforeldres jubileum året etter. Er det egentlig mormor som barn på det bildet eller kan det være hennes søster. Det bordet ute i haven kom ihvertfall ikke før…
Det var uansett minst femti år før jeg ble født.

Min far hadde smalfilmkamera, men skrudde av lyden . Polaroid for øyeblikkene og en Leica for de runde tall. Slikt blir det mange lysbilder av, hvor jeg forøvrig ikke helt vet hvor alle delene til fremviseren er forøvrig.
Hvorfor var det ingen av mine foreldre som skrev dagbok forresten ?

Tenk hvis det er et tegn på at man er i ferd med å bli gammel ? Dette med å bli så redd for å miste minnene, redd for å mistet minnet slik at de viktige hendelsene i livet dør lenge før en dør selv.

Kanskje bloggen min kan fortelle de etter meg hva slags liv jeg levde….

Tips oss hvis dette innlegget er upassende