En mann og hans hund.
At hans kone ikke kom med på billedet var neppe en
tilfeldighet.
Dette er fars hund og denne hunden har kun en herre.

Min morfar hadde en dvergpincher. Ikke en tysk jaktterrier, men en småfet sort og brun gneldrebikkje ved navn Mik. Hele dens livsløp kretset rundt ett eneste menneske,
Hans herre. Han var ikke særskilt oppfinnsom når det gjaldt det å dele på oppmerksomheten.

Huset var til tider en krigssone. Mormor kunne ikke fordra bikkja og følelsen ble gjengjeldt.

Hun som tok hunden ut på tur, stekte kalvefrikadeller til den kresne firbente og heklet hundegenser til kjølige høstdager
- hun skulle bare ikke prøve å ikke komme mellom Mik og hans herre .
Han jaget henne resolutt ut av dobbelsengen og knurret intenst når hun satte kaffekoppen ned ved Morfars lenestol.

Miks faste plass var på Morfars kne. Der i en sky av piperøyk og under en raslende avis var han i sitt ess.

Vi andre voktet oss vel for å passere innenfor glefsesonen – for han bet ganske hardt tross sin ringe størrelse . Uansett snerret han advarende hvis vi beveget oss innenfor ” hans” sone.

Telefonen var en annen ” fiende”. Det var  altså  helt umulig å holde en samtale gående, med
hans iltre gjøing. Ikke at det var mulig å få dyret til å tie stille.
Postmannen ga opp og forlangte kasse på porten ellers skulle han klage saken inn til
hovedvernombudet i Posten Danmark – så vet vi det.

Mik var ikke en vennlig hund. Hele hans verden falt i grus da morfar brått døde og hans lenestol ble tom. Mik visnet helt hen og ga tilslutt opp jakten på telefonen og selv postmannen kunne levere på døren helt uforstyrret .

Mormor syntes vel til slutt “synd om den stakkars hund”  og inviterte ham opp i sofaen til
henne. Det tilbudet tok han i mot aller nådigst, og la seg til rette i motsatt hjørne.

Slik levde de, hunden og Hans herres enke….

Vurdert til: av 63 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende