Vidunderet er syk, alvorlig syk – og denne bloggen er den minste av mine bekymringer.

Sorry for at jeg ikke kan svare dere som dere fortjener, tusen takk for alle mail og sms forresten – om jeg ikke sier noe, så betyr det ikke at de ikke lagres der inne, tett ved mitt hjerte.

Han skal til en stor utredning på fredag, kanskje får vi vite mer der . Det viktigste er at han har det ikke vondt akkurat nå – og hans helse er det som betyr mest for oss nå.

______________________________________________

Nå skriver vi fredag ettermiddag og en lang dag er over. Han sover fredelig her ved siden av meg nå, sliten etter alle prøver. Det er alvorlig fortsatt, han har en lang epikrise som gir oss mange oppgaver i tiden som kommer. Men vi må begynne et sted og han vil bli fulgt tett opp av sine dyrleger fremover.

Tenkte med meg selv da jeg satt der i dag – at det kunne tross alt vært verre. Det virker mye nå, men vi får bare brette opp ermene og få den gamle Vidundergutten opp også.

Det er så mange jeg gjerne skulle takk, dere vet selv hvem dere er og har vært og er helt fantastiske mot oss. Det er i dager som dette man trenger venner.

Til alle de som har sendt mail, sms , blomster og pakker, varmende tanker eller hyggelige hilsner på blogg eller facebook – jeg skal svare dere alle om litt.  I mellomtiden sender jeg en stor god klem fra Vidunderet og Mums , puster ut og prøver å se fremover mot horisonten.

Vi skal greie dette har jeg bestemt meg for….

Vurdert til: av 66 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

En mann og hans hund.
At hans kone ikke kom med på billedet var neppe en
tilfeldighet.
Dette er fars hund og denne hunden har kun en herre.

Min morfar hadde en dvergpincher. Ikke en tysk jaktterrier, men en småfet sort og brun gneldrebikkje ved navn Mik. Hele dens livsløp kretset rundt ett eneste menneske,
Hans herre. Han var ikke særskilt oppfinnsom når det gjaldt det å dele på oppmerksomheten.

Huset var til tider en krigssone. Mormor kunne ikke fordra bikkja og følelsen ble gjengjeldt.

Hun som tok hunden ut på tur, stekte kalvefrikadeller til den kresne firbente og heklet hundegenser til kjølige høstdager
- hun skulle bare ikke prøve å ikke komme mellom Mik og hans herre .
Han jaget henne resolutt ut av dobbelsengen og knurret intenst når hun satte kaffekoppen ned ved Morfars lenestol.

Miks faste plass var på Morfars kne. Der i en sky av piperøyk og under en raslende avis var han i sitt ess.

Vi andre voktet oss vel for å passere innenfor glefsesonen – for han bet ganske hardt tross sin ringe størrelse . Uansett snerret han advarende hvis vi beveget oss innenfor ” hans” sone.

Telefonen var en annen ” fiende”. Det var  altså  helt umulig å holde en samtale gående, med
hans iltre gjøing. Ikke at det var mulig å få dyret til å tie stille.
Postmannen ga opp og forlangte kasse på porten ellers skulle han klage saken inn til
hovedvernombudet i Posten Danmark – så vet vi det.

Mik var ikke en vennlig hund. Hele hans verden falt i grus da morfar brått døde og hans lenestol ble tom. Mik visnet helt hen og ga tilslutt opp jakten på telefonen og selv postmannen kunne levere på døren helt uforstyrret .

Mormor syntes vel til slutt “synd om den stakkars hund”  og inviterte ham opp i sofaen til
henne. Det tilbudet tok han i mot aller nådigst, og la seg til rette i motsatt hjørne.

Slik levde de, hunden og Hans herres enke….

Vurdert til: av 63 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Bikkjene våre fikk aldri fly etter skarven der oppe under Nuten. Været skiftet fra høststorm til vinter innen vi rakk å telle til tre.

Dyrebare fuglehundkrefter skulle ikke sløses bort på fjellrype. De  kreftene ble  istedet spart til de lange røde liene og den korte sølvfargede vieren. Lange slipp i tidlige morgentimer, et par timers hvil ved bålet og tilslutt de siste gode slippene på veien hjem til hytta.

Deretter delte to ustøe bikkjer et vaskevannsfat med mat, før slitne setterkropper krøllet seg sammen foran peisen , mens pappa fant frem radioen og ordnet opp i oterfluene til neste sommer. Han var en pragmatiker den mannen. Hele hytta kunne jo ha blåst i filler innen neste vår.

Ungfolene på jaktlaget trippet av lyst på støkkjakt på skarven der oppe under Nuten. Heiv i seg brødskiver og dro med seg sårbente røde og sorte settere,  ja til og med en dachs  våget seg en gang tusen meter opp i tåkeheimen. Rart at det stort sett gikk godt.

Vi,  altså de voksne i jaktlaget brukte de siste dagslystimene godt.  Selv lå jeg  ofte på maven og leste  en nøye utvalgt bok ( bøker måtte man bære på toppen av fellesbagasjen nemlig). Sigrid Undset, Peder W Cappelen og Cora Sandel kom i små formater og fant sin vei inn i hjertet slik.

Pappa kokkelerte frem de underligste  suppelapskauskombinasjoner på to gassbluss, de  smakte  alltid like godt, med kaldt fjellvann fra bekken og hjembakt flatbrød til. Skal se det er sant at man slutter å være kresen bare man blir sulten nok. Det luktet myrsetter i hele hytta  og  åtte ivrige hundelabber løp mange mil i søvne halvt over og under meg der i skuvsenga  tett  inntil peisvarmen.

Etter kvelds ble labbene smurt inn med potesalve og den tørre pelsen børstet fri for tover og lyng . Det var gjerne da Nutjegerene kom tilbake til hytta. Våte til skinnet, stivbente og med gnagsår etter både sekk og støvler. Nuten krevde sin mann. Gamlebikkja vår flyttet seg ikke for nykommere, han tittet opp over sengekanten, konstanterte at noen ikke eide vett og snudde snuten inn mot veggen.

Det ble sjelden mer enn ei rype eller to under Nuten. De rypene fikk forøvrig alltid henge på baksiden av hytteveggen( lettest bytte for reven) og innen jakta var omme ble det vel et måltid eller to ut av det. Bedehuskjelen stod derimot full av varmt vann, og en toddy senere, ble det folk ut av ettermiddagskiftet såpass at de kunne innta fast føde ihvertfall.

Jeg tror likevel det ga min far en  ekstra glede å rope frokost en halvtime tidligere enn nødvendig neste morgen. Slippe ut  lekne settere på setervollen ( ihvertfall to ) og deretter legge avsted i ett til han å være friskt tempo. Med rød lue, patronene i skjortelomma og hagla over skuldra samlet han bålved fra første meter. Klok som han var lærte han fra seg evnen til å hvile seg i form. Hans bikkjer jaktet 10 dager i strekk  før de hvilte 5 og tok  deretter med glede 7 jaktdager til. Kom hjem med  mer enn nok fotogene, lubne liryper til diverse nyttårsmiddager og det helt uten såre labber. Vi hadde rett nok ikke refleksvester, potesokker eller radiosender, ikke hvilesekk i dun eller høyenergifor heller.
Men så var de bare ansatt på deltid da ….

Har du lyst til å oppleve mer eller kanskje dele din opplevelse med oss, så er det mere Ukas Bilde inne hos Chi på bloggen  http://mittafrika.vgb.no/

Vurdert til: av 55 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

En dag et stykke ut i fremtiden:

Jens Stoltenberg er død og kommer til
himmelen hvor han blir møtt av St.Peter.

St. Peter ser litt forlegen ut:
Eh,”velkommen” får han omsider sagt.
“Takk”, sier Jens,
“jeg tenkte nok jeg ville ende her”.

Nja, sier St. Peter, “du har jo i det store
og hele oppført deg ganske
anstendig så vi vil gjerne ha deg her.
Men forstår du, det var litt
konkurranse om å få deg, og faktisk var vi nødt til å inngå en liten
avtale med djevelen.
“Avtale!”, utbrøt Jens, synlig rystet.

“Det er ikke så ille”, sier St. Peter,
“men han mente han hadde de
fleste av dine venner likevel.
Så nå har vi avtalt at du får lov til å
tilbringe et døgn i helvete og ett i himmelen.
Så kan du selv velge hvor
du vil være resten av evigheten etter det”.

Jens protesterte litt, men avtalen var allerede
inngått. Så St. Peter
viste ham veien til heisen, de tok farvel og
på gjensyn om et døgn.

Jens trykket på Helvete, kjørte heis i lang tid og
endte foran en stor, sort port.
Da han ringte på gikk døren
øyeblikkelig opp og djevelen selv møtte
ham.
“Jens, gamle venn! Kom inn!

Jens gikk inn og kikket rett på en gigantisk
golfbane. Mange av hans gamle
politikervenner gikk rundt og spilte golf og
pratet. Banen var perfekt.
Det var varmt, overalt spratt det frem pene,
lettkledde djeveldamer som
serverte kjølige drinker.

Jens spilte hele
dagen og på kvelden hadde Lars
Sponheim, som døde like før Jens,
forberedt en gourmetmiddag med den beste
vin og alt hva hjertet kunne begjære.
Døgnet i Helvete gikk fort, og før
Jens visste ordet av det kom en liten djevel
og viste ham veien til heisen.

Da Jens kom inn i himmelen var han
ettertenksom, men også der ble han tatt
godt i mot.
Han ble kledd i engleklær og
fikk utlevert en harpe. Resten av
dagen spaserte han fra sky til sky, hørte
fuglene synge og spiste friske
frukter.
Senere fikk han vondt i magen av all
frukten og ble kanskje litt
lei av Kristin Halvorsen og Navarsete som
satt på en sky ved siden av og
harpejammet i fem timer i strekk.
Snart
dukket St. Peter opp.

“Nå har du hatt ett døgn hvert sted”, sa
erkeengelen.
“Har du gjort ditt
valg?”
Hmm, sier Jens.
“Jeg hadde aldri trodd at
jeg skulle si det, men kanskje
hører jeg tross alt til i helvete.
Det er nok
det beste stedet for meg”.

St. Peter var målløs og forsøkte å få Jens til
å ombestemme seg, men han
var fast bestemt. Enda en gang ble han fulgt
til heisen, og de tok farvel.
Også denne gangen lukket djevelen selv
opp da Jens ringte på.
Han ble lukket raskt inn. Jens så seg omkring i det
svovelstinkende infernoet hvor
hans gamle venner vred seg i smerte.

Ingenting lignet det han hadde
opplevd bare ett døgn tidligere.

“Men…” sier han, “men, hvor er
golfbanen? Og de kalde drinkene? Og de
lettkledde damene?”
- Ah, sier djevelen.
“Du forstår, i går førte
vi valgkamp. I dag har du
stemt på oss!”

Denne dumpet ned i innboksen min fredag -
og siden denne Fruen lett lar seg friste til å
slenge ut noen grillben i øst og vest , så
sender jeg ønsket om en god uke til
dere alle med denne.
Opphavet er ukjent og det er vel kanskje
like greit tenker nå jeg.

Vurdert til: av 59 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende