av
in torsdag, januar 8th 2009 Lagret under:
baretildeg
Det er noe overjordisk over naturen i Norge midtvinters. Der fjellet møter himmelen dannes de vakreste lys.
Denne nyttårshelgen har vært en stor naturopplevelse i vakre omgivelser – det har også vært en følelsesmessig sterk opplevelse av helt personlige grunner.
Aldri har jeg søkt mot fjellet på denne måten og svarene jeg fikk har gitt meg krefter jeg ikke visste fantes.
En vakker glassfugl svever under en enkel trollhassel her – noen ord fulgte med denne yndige julegaven, de kan vi godt dele her i den stille timen:
”Det beste i livet
må være å kunne være fri,
sa den hvite fuglen.
Hvordan vet man at man er fri ?
spurte den lille blå blomsten.
Når du bare kan være
svarte den lille fuglen
og fløy ut i den store himmelen”
”Lindring å møte
blå morgens kjølighet.
Fri seg fra sine febertanker
i blåluft og morgenbad.
Uforpliktende knele for
alle snestrødde trær.
Komme nærmere alle himler.
Som en sval hånd
stryker over din panne
lukker du øynene for å slå dem opp
i et krystallklart rom
med snedryssende trær
som hvite porter
inn til vinterens blå haver.”
”Rimfrosten kom
kan hende for himmelens skyld.
Buskene står og puster hvitt
med frosne duggperler i sitt hår.
Himmel og rimfrost møtes
som når to elskende
plutselig møtes på veiene
og sølvbjeller klinger ”
” Ikke bare den slyngende spenning
men dine hender. Som tryllegrener
over busker og bladløse trær
langsmed veikanten.
Først smaken av sol som honning.
Lukten av isvann. Metallisk.
Endelig lukt av sevje og leire og jord.
Så stillheten med sine lyder
av Tid som går.
Det var vår vei. Den sansbare.”
”Vennskap er ikke å overta børa som tynger og plagar en venn, men å stå klar når han tvinges til knefall og få ham på beina igjen.”
” Det er mørkt, sier du.
Å ,ja – det er ofte mørkt.
På veiene, bror.
Men mennesket
Må VILLE sin ledestjerne, ønske den.
Så hett og inderlig
Av hele sitt vilskne hjerte
At mørket plutselig slår ild
Og stjerna står der
Tindrende stor og klar
Over de frosne veiene.”
”Einsemdi hev sin eigen hugnad. Men i lengdi er det lite meining i å berre samla kunnskap. Fyrst i samspel med andre menneske, kann ein verte lukkeleg. Ein diamant tek fyrst til å skina i slipingi”
I denne timen sitter jeg her stille,
alene med et glass champagne i stearinlysenes skinn.
Har lest Eric Segal i aften - der står det bl.a
”love is never to have to say you are sorry”
– om det å være i et forhold hvor man ikke behøver å forestille seg,
et forhold hvor man kan være seg selv i all sin nakenhet.
Champagneglasset mitt er snart tomt.
Gratulerer med dagen i morgen, skatt – håper du finner styrke i min lille gave fra fjellet.
At den kraften naturen gir deg vil hjelpe deg med å finne et vern mot alt det vonde og at den lysere tiden vi går mot nå vil gi deg sol i livet ditt igjen.
Bildene er ledsaget av tekster hentet fra Astrid Hjertenæs Andersen, Olav H Hauge, Håvard Førland og Hans Børli
Tips oss hvis dette innlegget er upassende
